Skrevet av Frank HesjedalMen egentlig var det ikke første utgaven de arrangerte. Det var selve pilotprosjektet som ble gjennomført. Erfaringen skal legge grunnlaget for det som forhåpentligvis blir en årlig begivenhet i et spektakulært landskap.
Og bare sånn for å holde litt tak i det siste. Først som sist. Jeg har ikke vært i Lofoten før. Jeg har sett mye spektakulært på mange reiser. Men å komme til dette stedet, slo meg helt ut. Å finne ordene for det gidder jeg ikke å forsøke på en gang. Fotografisk kjente jeg meg inspirert med en gang. Og heldigvis ble det noe tid til å se seg litt rundt også. Ikke nok, men nok til at jeg allerede har begynt å planlegge neste tur til Lofoten. Og jeg gleder meg som bare det til jeg får fremkalt rullene med film jeg tok i det rufsete været. I det fantastiske fotoværet. I sort/hvitt-været.
Men tilbake til festivalen, LIFF. Initiativtakerne er Reine kultursenter og Lofoten folkehøgskole. Den kraftige motoren i det hele er festivalsjef, fotograf og lærer på folkehøgskolen John Stenersen. Ambisjonen er å skape en årlig festival som holder høyt faglig nivå innen et bredt spekter av fotografi. Og de har ambisjoner om å bli lagt merke til både i Norge og i utlandet. De satser på å favne et bredt publikum, og lage en møteplass for en rekke forskjellige fotografer.
Jeg fikk kun med meg siste halvdel av festivalen. Første halvdel ble arrangert i Kabelvåg i lokalene til folkehøgskolen. Andre halvdel ble arrangert i Reine på kultursenter. Landskapsmessig er Reine helt fenomenalt. Når det gjelder fasiliteter for å arrangere en fotofestival av topp kaliber, er jeg ikke like positiv. Uten at jeg har sett det med egne øyne, tror jeg at fasilitetene folkehøgskolen besitter i Kabelvåg er bedre egnet. Et auditorium hvor alle ser godt er nesten et "must". I Kabelvåg har de også sjansen til å utvikle en god arena hvor fotografer og deltagere kan sosialisere; treffes for middag eller lunsj, god drikke, og ikke minst samtaler om fotografi og andre verdensproblemer. Reine er ikke et stort ankepunkt for meg, men skal festivalen vokse og tilreisende oppleve et godt utbytte, er dette noe som må tas med i planleggingen frem mot neste år festival. Det er jeg sikker på at arrangørene gjør også.
Profilmessig ønsker festivalen å ha et sterkt fokus på nordområdene og Barentsregionen. På årets festival fikk vi blant annet stifte bekjentskap med den russiske fotografen Alexander Stepanenko. En ukjent fotograf for de fleste antar jeg, men et interessant møte med en fotograf fra en bakgrunn vi alt for sjeldent møter. Og nettopp dette fokuset på nordområdene tror jeg er helt essensielt for at festivalen skal lykkes, og for å skape en identitet og merkevare som som skiller seg fra andre. Neste år håper jeg at det nordlige fokuset "materialiseres" i enda flere gjester fra de nordlige områdene, og gjerne med en annen bakgrunn en fra den vestlige fototradisjonen.
En rekke fotografer i Norge, og ikke minst fotografer som senere har gjort seg bemerket, har vært innom fotolinjen på Lofoten Folkehøgskole. Dette er et veldig bra utgangspunkt for festivalen. De kan spille på tidligere elever, elevene kan bruke sine nettverk til å promotere festivalen. På årets festival stiftet jeg fotografisk bekjentskap med to av dem: Kristin Folsland Olsen (gikk ikke på fotolinjen red.anm.) og Anna Öhlund. Dette er begge fotografer som er på vei, som er i utvikling, som jobber seg frem i fotoverdenen. Og det er givende, og ikke minst inspirerende, å få en innsikt i disse uslipte diamantene som baner seg frem med hvert sitt uttrykk.
Festivalsjef John Stenersen fortlate meg at det har vært mer enn spennende å kaste seg ut i dette. For vært skritt de har tatt har de lært. Til tross for noen organisatoriske utfordringer, fløt programmet rimelig godt og jeg fikk inntrykk av at publikum var fornøyd.
- Når det gjelder det innholdsmessige er vi mer enn fornøyd! Vi mente på forhånd at vi hadde satt sammen et godt, variert og interessant program, men det knyttet seg spenning til deltakere vi ikke kjente så godt på forhånd, ikke minst våre gjester fra Russland. Men alle leverte, og vi synes selv at det ble et program uten dødpunkter. Nettopp det at publikum får møte nye og for dem ukjente fotografer er kanskje vår styrke.
Nå skal alt evalueres og oppsummeres. Men jeg vet at det har gitt mersmak til arrangørene. Kanskje aller viktigst for en fremtidig festival er å få de riktige og viktige samarbeidspartnerne på plass. Da snakker vi Fritt Ord, Nordland fylkeskommune og Barentssekretariatet (Barentskult), samt Vågan og Moskenes kommuner. Kulturrådet og Fotografisk fond bør også være aktuelle kandidater hvor støtte kan hentes.
Fotofestival i Lofoten kan være liv laga. Undertegnede håper i alle fall det. Og jeg tror det kan være viktig for fotomiljøet i Norge med et forum for fokus på nordområdene. Så lenge festivalen satser sterkt på en egen identitet kan de lykkes, forsøker de å konkurrere med Nordic Light taper de.
Og bare sånn for å holde litt tak i det siste. Først som sist. Jeg har ikke vært i Lofoten før. Jeg har sett mye spektakulært på mange reiser. Men å komme til dette stedet, slo meg helt ut. Å finne ordene for det gidder jeg ikke å forsøke på en gang. Fotografisk kjente jeg meg inspirert med en gang. Og heldigvis ble det noe tid til å se seg litt rundt også. Ikke nok, men nok til at jeg allerede har begynt å planlegge neste tur til Lofoten. Og jeg gleder meg som bare det til jeg får fremkalt rullene med film jeg tok i det rufsete været. I det fantastiske fotoværet. I sort/hvitt-været.
Men tilbake til festivalen, LIFF. Initiativtakerne er Reine kultursenter og Lofoten folkehøgskole. Den kraftige motoren i det hele er festivalsjef, fotograf og lærer på folkehøgskolen John Stenersen. Ambisjonen er å skape en årlig festival som holder høyt faglig nivå innen et bredt spekter av fotografi. Og de har ambisjoner om å bli lagt merke til både i Norge og i utlandet. De satser på å favne et bredt publikum, og lage en møteplass for en rekke forskjellige fotografer.
Jeg fikk kun med meg siste halvdel av festivalen. Første halvdel ble arrangert i Kabelvåg i lokalene til folkehøgskolen. Andre halvdel ble arrangert i Reine på kultursenter. Landskapsmessig er Reine helt fenomenalt. Når det gjelder fasiliteter for å arrangere en fotofestival av topp kaliber, er jeg ikke like positiv. Uten at jeg har sett det med egne øyne, tror jeg at fasilitetene folkehøgskolen besitter i Kabelvåg er bedre egnet. Et auditorium hvor alle ser godt er nesten et "must". I Kabelvåg har de også sjansen til å utvikle en god arena hvor fotografer og deltagere kan sosialisere; treffes for middag eller lunsj, god drikke, og ikke minst samtaler om fotografi og andre verdensproblemer. Reine er ikke et stort ankepunkt for meg, men skal festivalen vokse og tilreisende oppleve et godt utbytte, er dette noe som må tas med i planleggingen frem mot neste år festival. Det er jeg sikker på at arrangørene gjør også.
Profilmessig ønsker festivalen å ha et sterkt fokus på nordområdene og Barentsregionen. På årets festival fikk vi blant annet stifte bekjentskap med den russiske fotografen Alexander Stepanenko. En ukjent fotograf for de fleste antar jeg, men et interessant møte med en fotograf fra en bakgrunn vi alt for sjeldent møter. Og nettopp dette fokuset på nordområdene tror jeg er helt essensielt for at festivalen skal lykkes, og for å skape en identitet og merkevare som som skiller seg fra andre. Neste år håper jeg at det nordlige fokuset "materialiseres" i enda flere gjester fra de nordlige områdene, og gjerne med en annen bakgrunn en fra den vestlige fototradisjonen.
En rekke fotografer i Norge, og ikke minst fotografer som senere har gjort seg bemerket, har vært innom fotolinjen på Lofoten Folkehøgskole. Dette er et veldig bra utgangspunkt for festivalen. De kan spille på tidligere elever, elevene kan bruke sine nettverk til å promotere festivalen. På årets festival stiftet jeg fotografisk bekjentskap med to av dem: Kristin Folsland Olsen (gikk ikke på fotolinjen red.anm.) og Anna Öhlund. Dette er begge fotografer som er på vei, som er i utvikling, som jobber seg frem i fotoverdenen. Og det er givende, og ikke minst inspirerende, å få en innsikt i disse uslipte diamantene som baner seg frem med hvert sitt uttrykk.
Festivalsjef John Stenersen fortlate meg at det har vært mer enn spennende å kaste seg ut i dette. For vært skritt de har tatt har de lært. Til tross for noen organisatoriske utfordringer, fløt programmet rimelig godt og jeg fikk inntrykk av at publikum var fornøyd.
- Når det gjelder det innholdsmessige er vi mer enn fornøyd! Vi mente på forhånd at vi hadde satt sammen et godt, variert og interessant program, men det knyttet seg spenning til deltakere vi ikke kjente så godt på forhånd, ikke minst våre gjester fra Russland. Men alle leverte, og vi synes selv at det ble et program uten dødpunkter. Nettopp det at publikum får møte nye og for dem ukjente fotografer er kanskje vår styrke.
Nå skal alt evalueres og oppsummeres. Men jeg vet at det har gitt mersmak til arrangørene. Kanskje aller viktigst for en fremtidig festival er å få de riktige og viktige samarbeidspartnerne på plass. Da snakker vi Fritt Ord, Nordland fylkeskommune og Barentssekretariatet (Barentskult), samt Vågan og Moskenes kommuner. Kulturrådet og Fotografisk fond bør også være aktuelle kandidater hvor støtte kan hentes.
Fotofestival i Lofoten kan være liv laga. Undertegnede håper i alle fall det. Og jeg tror det kan være viktig for fotomiljøet i Norge med et forum for fokus på nordområdene. Så lenge festivalen satser sterkt på en egen identitet kan de lykkes, forsøker de å konkurrere med Nordic Light taper de.
Nok av inspirasjon i denne landsdelen
Frank Hesjedal
John Stenersen
Frank Hesjedal
Alexander Stepanenko
Frank Hesjedal
Johanne Seines Svendsen viser våtplateteknikk
Frank Hesjedal
I bussen og på arbeidsplassen til Paragon Features
Frank Hesjedal